En introduksjon til Det internasjonale pengefondet (IMF)
Det internasjonale pengefondet (IMF) er en internasjonal organisasjon som gir økonomisk bistand og råd til medlemslandene. Denne artikkelen vil diskutere hovedfunksjonene i organisasjonen, som har blitt en varig institusjon integrert i etableringen av finansmarkeder over hele verden og til utviklingen av utviklingsland.
Hva gjør den?
IMF ble født på slutten av andre verdenskrig, utenfor Bretton Woods-konferansen i 1945. Det ble opprettet av et behov for å forhindre økonomiske kriser som den store depresjonen. Med sin søsterorganisasjon, Verdensbanken, er IMF den største offentlige utlåner av fond i verden. Det er et spesialisert byrå for FN og drives av sine 186 medlemsland. Medlemskapet er åpent for alle land som fører utenrikspolitikk og godtar organisasjonens vedtekter.
IMF er ansvarlig for opprettelse og vedlikehold av det internasjonale pengesystemet, systemet som internasjonale betalinger mellom land finner sted. Den forsøker således å skaffe en systematisk mekanisme for valutatransaksjoner for å fremme investeringer og fremme balansert global økonomisk handel.
For å oppnå disse målene, fokuserer og rådgiver IMF IMF om den makroøkonomiske politikken i et land, som påvirker valutakursen og regjeringens budsjett, penger og kredittstyring. IMF vil også vurdere en lands finanssektor og dens reguleringspolitikk, samt strukturpolitikk innenfor makroøkonomien som er relatert til arbeidsmarkedet og sysselsettingen. Som et fond kan det i tillegg tilby økonomisk bistand til nasjoner som trenger å korrigere avvik i betalingsbalansen. IMF får dermed i oppdrag å pleie økonomisk vekst og opprettholde høye sysselsettingsnivåer i land.
Hvordan virker det?
IMF får pengene sine fra kvoteabonnement betalt av medlemslandene. Størrelsen på hver kvote bestemmes av hvor mye hver regjering kan betale i henhold til størrelsen på økonomien. Kvoten på sin side bestemmer vekten hvert land har i IMF - og derav sin stemmerett - samt hvor mye finansiering det kan få fra IMF.
Tjuefem prosent av hvert lands kvote blir utbetalt i form av spesielle trekkrettigheter (SDR), som er et krav på de fritt anvendelige valutaene til IMF-medlemmer. Før SDR-er hadde Bretton Woods-systemet vært basert på en fast valutakurs, og man fryktet at det ikke ville være nok reserver til å finansiere global økonomisk vekst. Derfor opprettet IMF i 1968 SDR-ene, som er en slags internasjonal reservefordel. De ble opprettet for å supplere datidens internasjonale reserver, som var gull og amerikanske dollar. SDR er ikke en valuta; det er en kontoenhet som medlemslandene kan bytte med hverandre for å gjøre opp internasjonale kontoer. SDR kan også brukes i bytte mot andre fritt omsatte valutaer til IMF-medlemmer. Et land kan gjøre dette når det har underskudd og trenger mer utenlandsk valuta for å betale sine internasjonale forpliktelser.
SDRs verdi ligger i det faktum at medlemslandene forplikter seg til å overholde sine forpliktelser til å bruke og godta SDR-er. Hvert medlemsland tildeles en viss mengde SDR-er basert på hvor mye landet bidrar til fondet (som er basert på størrelsen på landets økonomi). Imidlertid reduserte behovet for SDR-er da store økonomier la ned den faste valutakursen og valgte flytende kurs i stedet. IMF gjør alt av regnskap i SDR, og forretningsbanker godtar SDR-kontoer. Verdien av SDR justeres daglig mot en kurv med valutaer, som for tiden inkluderer den amerikanske dollaren, den japanske yen, euro og det britiske pundet.
Jo større landet er, jo større bidrag er det; USA bidrar dermed med omtrent 18% av de totale kvotene, mens Seychellene øyer bidrar med beskjedne 0, 004%. Hvis IMF blir bedt om, kan et land betale resten av kvoten i sin lokale valuta. IMF kan også låne midler om nødvendig under to separate avtaler med medlemslandene. Totalt har den 212 milliarder SDR (290 milliarder dollar) i kvoter og 34 milliarder SDR (46 milliarder dollar) tilgjengelig å låne.
IMF-fordeler
IMF tilbyr sin bistand i form av overvåking, som den gjennomfører på årlig basis for enkeltland, regioner og verdensøkonomien som helhet. Imidlertid kan et land be om økonomisk bistand hvis det befinner seg i en økonomisk krise, enten det er forårsaket av et plutselig sjokk for økonomien eller dårlig makroøkonomisk planlegging. En finanskrise vil føre til alvorlig devaluering av landets valuta eller en betydelig uttømming av landets utenlandske reserver. Til gjengjeld for IMFs hjelp, er et land vanligvis pålagt å gå i gang med et IMF-overvåket økonomisk reformprogram, ellers kjent som Strukturjusteringspolitikk (SAP). (For mer innsikt, se Kan IMF løse globale økonomiske problemer? )
Det er tre mer implementerte fasiliteter som IMF kan låne ut pengene sine på. En standby-avtale tilbyr finansiering av en kortsiktig betalingsbalanse, vanligvis mellom 12 til 18 måneder. Det utvidede fondsanlegget (EFF) er en mellomlang sikt som land kan låne et visst beløp på, vanligvis over en periode på tre til fire år. EFF har som mål å adressere strukturelle problemer i makroøkonomien som forårsaker kronisk ulikhet i betalingsbalansen. De strukturelle problemene blir adressert gjennom finans- og skattesektorreform og privatisering av offentlige virksomheter. Det tredje hovedanlegget som tilbys av IMF er kjent som fattigdomsbekjempelse og vekstanlegg (PRGF). Som navnet tilsier, tar den sikte på å redusere fattigdom i de fattigste av medlemslandene og samtidig legge grunnlaget for økonomisk utvikling. Lån administreres med spesielt lave renter. (For relatert lesing, sjekk ut hva som er betalingsbalansen? )
IMF tilbyr også teknisk assistanse til overgangsøkonomier i overgangen fra sentralt planlagte til markedsdrevne økonomier. IMF tilbyr også beredskapsfond til kollapsede økonomier, slik det gjorde for Korea under finanskrisen 1997 i Asia. Midlene ble sprøytet inn i Koreas valutareserver for å øke den lokale valutaen, og dermed hjelpe landet med å unngå en ødeleggende devaluering. Nødmidler kan også lånes til land som har stått overfor en økonomisk krise som følge av en naturkatastrofe. (For en bedre titt på hvordan økonomier gjør overgangen fra å være statlig drevet til frie markeder, se State-Run Economies: Fra private til offentlige .)
Alle fasilitetene i IMF har som mål å skape bærekraftig utvikling i et land og prøve å lage politikk som vil bli akseptert av de lokale befolkningene. Imidlertid er IMF ikke et hjelpeorganisasjon, så alle lån blir gitt under forutsetning av at landet implementerer SAP-ene og gjør det til en prioritet å betale tilbake det det har lånt. For øyeblikket er alle land som er under IMF-programmer utviklings-, overgangs- og fremvoksende markedsland (land som har stått overfor finanskrise).
Ikke alle har samme mening
Fordi IMF låner pengene sine med "strenger festet" i form av SAP-er, er mange mennesker og organisasjoner i sterk motstand mot dets aktiviteter. Opposisjonsgrupper hevder at strukturell tilpasning er et udemokratisk og umenneskelig middel til å låne ut midler til land som har økonomisk svikt. Skulderlandene til IMF står ofte overfor å måtte legge økonomiske bekymringer foran sosiale. Ved å bli pålagt å åpne økonomiene sine for utenlandske investeringer, privatisere offentlige virksomheter og kutte statlige utgifter, lider disse landene av manglende evne til å finansiere utdannings- og helseprogrammer på riktig måte. Dessuten utnytter utenlandske selskaper ofte situasjonen ved å dra nytte av lokal billig arbeidskraft mens de ikke viser hensyn til miljøet. Opposisjonsgruppene sier at lokalt dyrkede programmer, med en mer grasrot tilnærming til utvikling, ville gitt større lettelser for disse økonomiene. Kritikere av IMF sier at IMF slik det ser ut nå bare forsterker riftet mellom de velstående og de fattige nasjonene i verden.
Det ser ut til at mange land ikke kan avslutte spiralen til gjeld og devaluering. Mexico, som utløste den beryktede "gjeldskrisen" i 1982 da den kunngjorde at den var på nippet til å misligholde all sin gjeld i kjølvannet av lave internasjonale oljepriser og høye renter i de internasjonale finansmarkedene, har ennå ikke vist sin evne å avslutte behovet for IMF og strukturpolitiske tilpasningspolitikker. Er det fordi disse retningslinjene ikke har klart å løse roten til problemet? Kan flere grasrotløsninger være svaret? Disse spørsmålene er ikke enkle. Det er imidlertid noen tilfeller hvor IMF går inn og går ut når det har bidratt til å løse problemer. Egypt er et eksempel på et land som innledet et strukturtilpasningsprogram for IMF og var i stand til å avslutte med det.
Bunnlinjen
Å yte bistand med utvikling er en stadig utvikling og dynamisk bestrebelse. Mens det internasjonale systemet har som mål å skape en balansert global økonomi, bør den tilstrebe å imøtekomme lokale behov og løsninger. På den annen side kan vi ikke se bort fra fordelene som kan oppnås ved å lære av andre.