Her er hva som vil skje hvis euroen mislykkes

I 2015 var Den europeiske union (EU) i fluktstatus. Det var store bankproblemer hos Deutsche Bank AG (NYSE: DB), Credit Suisse Group AG (NYSE: CS) og praktisk talt alle italienske finansinstitusjoner. Hellas led økonomisk, og flere andre land så ut til å være skjebne for det samme. I 2016 stemte Storbritannia for å forlate EU med Brexit-avstemningen, og Den europeiske sentralbanken (ECB) innførte negative renter i et desperat forsøk på å stimulere til vekst. Men i 2017 var tidevannet i sving.

Nåværende tilstand av euroen

Eurosonen likte sitt beste år i 2017 på et tiår som viste at den endelig kom ut av gjeldskrisen som truet euro. I følge Eurostat, EUs statistikkbyrå, utvidet eurosonen med 2, 5% i 2017, noe som overgikk USAs vekst på 2, 3%. Hellas ville komme ut av sin redningsstatus medio 2018, og andre land som led etter den store nedgangen i 2008 var sterkere og fikk mindre arbeidsledighet. Euroen styrket seg mot dollaren, selv om dette gjør eksporten fra sonen mindre konkurransedyktig globalt [1]. Mens eurosonen endelig var i økonomisk oppgang, hva ville skje hvis en ny lavkonjunktur skulle inntreffe og euroen skulle kollapse?

Slengen på Schengen-området

En kollapset euro vil sannsynligvis gå på akkord med det såkalte "Schengen-området", oppkalt etter Schengen-avtalen fra 1995. I henhold til denne avtalen ble 26 separate europeiske land enige om å tillate fri bevegelse av mennesker, varer, tjenester og kapital innenfor eurosonens grenser. Ikke hvert medlem av EU er også medlem av Schengen, og ikke alle deltakere i Schengen er en del av EU, men et sammenbrudd av euro vil likevel ramme land i og utenfor regionen.

Økonomisk er det mulig å ha konkurrerende valutaer i samme økonomiske sone. Det er ingenting som forhindrer tyskere eller italienere fra å handle både tyske Deutsche-merker og italienske lira. Dette scenariet virker bare usannsynlig fordi en slutt på euro vil øke presset for å oppløse hele EU-eksperimentet.

Hvis Schengen skulle falle, ville land i eurosonen behov for å gjennomføre grensekontroller, sjekkpunkter og andre interne forskrifter som tidligere var eliminert i Schengen-avtalen. Kostnadene for dette vil smitte over på private virksomheter, spesielt de som er avhengige av kontinental transport eller turisme.

I den grad importkvoter eller tollsatser blir implementert av forskjellige medlemsland, og i den grad disse tiltakene gjengjeldes andre steder, vil det være en tilsvarende nedgang i internasjonal handel og økonomisk vekst. Et fall i euro ville ramme flere land enn i Europa, selv om det er på usikre måter. Andre regioner, særlig store handelspartnere i Nord-Amerika og Asia, vil få økonomiske og muligens politiske konsekvenser.

Effekt utenfor EU

Mange av de antatte økonomiske fordelene i EU overføres ikke til eksterne handelspartnere. Arbeidets og kapitalens friheter strekker seg ikke for eksempel til USA eller Kina, med mindre utenlandske forbrukere og produsenter får tilgang til et medlemsland. Dette gjør det vanskelig å forutsi potensielt fall, siden det er mulig at enda sterkere politikk for vekst kan erstatte den byråkratiske superstaten som sitter i Brussel. På den annen side truer økt økonomisk isolasjonisme fra nasjonalistiske bevegelser internasjonale virksomheter og finansmarkeder.

På kort sikt vil markedene sannsynligvis reagere negativt på økt usikkerhet. EU er en kjent vare, selv om den er ufullkommen, og markeder som forutsigbarhet. På lengre sikt kan imidlertid markedene dra fordel av et igjen voksende Europa. Mellom 2010 og 2015 hevet Europa seg betydelig bak Amerika, Afrika, Asia og Stillehavsregionene i real bruttonasjonalprodukt (BNP). Hvis en verden etter euro returnerer det kontinentale Europa til konkurransedyktig økonomisk vekst, er det svært sannsynlig at verdensøkonomien vil ha nytte av det.

Bytte tilbake til nasjonale valutaer

Den offisielle betegnelsen for å forlate euroen og installere en gammel valuta kalles "redenomination." En slik konvertering vil nesten helt sikkert være mindre komplisert enn å koordinere innføringen av euro i 2002, men investorer bør fortsatt være på vakt mot usikkerhet.

Redenominering ville innebære to brede endringer. Den første er den offisielle adopsjonen av en ny valuta innenfor en nasjons grenser. Dette betyr å tilpasse nåværende lønn, priser og andre verdier til de nye pengene på et omtrentlig forhold. For det andre må den internasjonale verdien av valutaen prises til valutamarkeder. Dette er basert på mange faktorer, inkludert produktiviteten til hver nasjonale regjering og den relative risikoen for en devaluert valuta.

Det er sannsynlig at mange gjeldstyngede land med mange utenlandske kreditorer, som Hellas, vil prøve å redenominere for å redusere deres reelle tilbakebetalingsbyrde. En måte å oppnå dette på er å redenominere og umiddelbart begynne med sterk inflasjon for å redusere kjøpekraften til tilbakebetalt gjeld. Økonomer omtaler noen ganger dette som “øyeblikkelig intern devaluering.” Ulempen med en slik politikk er at det skaper ødeleggelser i det devaluerte landets økonomi, siden bankkontoer, pensjoner, lønn og formuesverdier lider.

Nære historiske paralleller kan bli funnet etter sammenbruddet av det østerriksk-ungarske riket, som sto mellom 1867 og 1918. Etter at imperiet falt fra hverandre, håpet mange medlemsland å beholde den østerriksk-ungarske kronen som valuta. Dessverre brukte flere uansvarlige regjeringer svært ekspansiv pengepolitikk for å betale ned høye gjeldene fra andre verdenskrig, og utløste hyperinflasjon i Østerrike tidlig på 1920-tallet. Slovenia, Ungarn og andre opplevde mye av det samme. I 1930 måtte hver tidligere medlemsnasjon bruke en ny valuta, ofte støttet av gull eller sølv.

Påvirkning på bank, valuta og internasjonal handel

Hvis den eneste endringen var en erstatning av euroen med konkurrerende nasjonale valutaer, ville avskaffelsen av euroen bare skapt reelle langsiktige endringer i pengepolitikken. Eurosonen ble opprinnelig solgt, delvis, av konseptet om å skape et europeisk motstykke til den amerikanske sentralbanken. Å eliminere euroen ville desentralisere monetær myndighet tilbake til medlemslandene; for eksempel ville en tysk sentralbank kontrollere renten og pengemengden i Tyskland mens en portugisisk sentralbank ville kontrollere dem i Portugal.

Bankene kan rekapitalisere i sine nasjonale valutaer, selv om de sannsynligvis vil måtte holde mer aktive valutabeholdninger for regional handel og forsoning. De forskjellige valutakursene ville endre de relative verdiene på noen eiendeler internasjonalt, og arbeidstakerne i mindre-inflasjonsrike europeiske arbeidsmarkeder ville se en relativ inntektsøkning sammenlignet med europeiske myndigheter med løs pengepolitikk. For eksempel er det sannsynlig at arbeidere i svært produktivt Tyskland vil ha en enklere tid på å tilby varer og tjenester produsert i mindre produktive Slovenia.

Imidlertid er det lite sannsynlig at annen økonomisk politikk vil forbli uendret hvis euroen sviktet. Selv om EU teknisk overlevde, kan andre restriksjoner bli innført på innvandring eller handel. Partier for euro vil sannsynligvis lide politiske konsekvenser, slik at nasjonalistiske partier kan få innflytelse og implementere ny finanspolitikk. Hvis Schengen også mislyktes, kan de økonomiske konsekvensene være ekstremt forstyrrende, selv om bare på kort sikt.