Hva er den keynesianske multiplikatoren?

Richard Kahn introduserte den keynesianske multiplikatoren på 1930-tallet. Det demonstrerte at statlige utgifter førte til sykluser som økte sysselsettingen og velstand, uavhengig av formen for utgifter. For eksempel kan et regjeringsprosjekt på 100 millioner dollar, enten det er å bygge en demning eller grave og fylle igjen et gigantisk hull, betale 50 millioner dollar i rene lønnskostnader. Arbeiderne tar da $ 50 millioner dollar, og minus gjennomsnittlig sparerate, bruker de det på forskjellige virksomheter. Disse virksomhetene har nå mer penger til å ansette flere til å lage flere produkter, noe som fører til nok en runde med utgifter. Kort sagt vil en dollar av statens utgifter generere mer enn en dollar i økonomisk vekst. Denne ideen var kjernen i New Deal og velferdsstatens vekst.

Tatt videre, hvis folk ikke sparte noe, ville økonomien være en ustoppelig motor som kjører ved full sysselsetting. Keynesians ønsket å skattemessig sparing for å oppmuntre folk til å bruke mer. Den keynesianske modellen skilte vilkårlig privat sparing og investering i to separate funksjoner, og viser besparelsene som et avløp for økonomien og dermed fikk dem til å se underordnede utgifter til underskudd. Men med mindre noen har sparepengene sine helt kontant - og ekte hamstring som dette er sjelden - investerer sparingen, enten av den enkelte eller av banken som eier kapitalen.

Milton Friedman, blant andre, viste at den keynesianske multiplikatoren var både feil formulert og grunnleggende feil. En feil er å ignorere hvordan myndighetene finansierer utgifter: ved beskatning eller gjeldsproblemer. Å heve skatter tar det samme eller mer ut av økonomien som å spare; å skaffe penger med obligasjoner får regjeringen til å gå i gjeld. Gjeldsveksten blir et kraftig insentiv for regjeringen til å heve skatter eller blåse opp valutaen for å betale den, og dermed redusere kjøpekraften til hver dollar som arbeiderne tjener.

Den kanskje største feilen er imidlertid å ignorere det faktum at sparing og investering har en multiplikatoreffekt som minst er lik den ved underskuddsutgifter, uten at ulempen er gjeldende. Til slutt kommer det ned på om du stoler på at privatpersoner vil bruke sine egne penger med omhu, eller om du tror myndighetspersoner vil gjøre en bedre jobb.