Bruke renten Paritet for å handle Forex

Renteparitet (IRP) er den grunnleggende ligningen som styrer forholdet mellom renter og valutakurser. Den grunnleggende forutsetningen for renteparitet er at sikret avkastning fra å investere i forskjellige valutaer skal være den samme, uavhengig av rentenivået.

Det er to versjoner av renteparitet:

1. Dekket renteparitet
2. Avdekket renteparitet

Les videre for å lære hva som bestemmer renteparitet og hvordan du bruker den til å handle på valutamarkedet.

Viktige takeaways

• Renteparitet er den grunnleggende ligningen som styrer forholdet mellom renter og valutakurser.
• Den grunnleggende forutsetningen for renteparitet er at sikret avkastning fra å investere i forskjellige valutaer skal være den samme, uavhengig av rentenivået.
• Paritet brukes av forex handelsmenn for å finne arbitrage eller andre handelsmuligheter.

Beregning av fremtidige priser

Valutakurser for valuta er valutakurser som forutser kursen på et fremtidig tidspunkt, i motsetning til spotkurs, som er gjeldende kurs. En forståelse av terminrenter er grunnleggende for rentepariteten, spesielt når det gjelder arbitrage (samtidig kjøp og salg av en eiendel for å tjene på en forskjell i prisen).

Den grunnleggende ligningen for beregning av valutakurser med den amerikanske dollar som basisvaluta er:

Forward Rate = Spot rate × 1 + IRO1 + IRDwhere: IRO = Rentesats for utenlandske land \ begynne {justert} & \ text {Forward Rate} \ = \ \ text {Spot Rate} \ \ ganger \ \ frac {1 \ + \ \ text {IRO}} {1 \ + \ \ text {IRD}} \\ & \ textbf {hvor:} \\ & \ text {IRO} \ = \ \ text {Rentesats for utlandet} \\ & \ text {IRD} \ = \ \ text {Rentesats for hjemlandet} \ end {alignet} Forward Rate = Spot rate × 1 + IRD1 + IRO hvor: IRO = Rentesats for utenlandske land

Valutakurser er tilgjengelige fra banker og valutahandlere i perioder fra mindre enn en uke til så langt ut som fem år og oppover. I likhet med noteringer i valutakurser, noteres forespørsler med budspørsmål.

En valuta med lavere rente vil handle til en terminspremie i forhold til en valuta med høyere rente. I eksemplet vist over handler amerikanske dollar til en terminspremie mot den kanadiske dollaren; omvendt handler den kanadiske dollaren til en forhåndsrabatt kontra den amerikanske dollaren.

Kan terminrenter brukes til å forutsi fremtidige spotrenter eller renter? På begge teller er svaret nei. En rekke studier har bekreftet at terminrater er notorisk dårlige prediktorer for fremtidige spotrater. Gitt at terminkursene bare er valutakurser justert for rentedifferanser, har de også liten forutsigbarhet når det gjelder å spå fremtidige renter.

Eksempel

Betrakt amerikanske og kanadiske priser som en illustrasjon. Anta at spotrenten for den kanadiske dollaren for øyeblikket er 1 USD = 1, 0650 CAD (ignorerer forespørsel om budspørsmål for øyeblikket). Ved å bruke formelen ovenfor beregnes ettårs terminrente som følger:

1 USD = 1, 0650 × 1 + 3, 64% 1 + 3, 15% = 1, 0700 CAD \ tekst {1 USD} \ = \ 1, 0650 \ \ ganger \ \ frac {1 \ + \ 3, 64 \%} {1 \ + \ 3, 15 \% } \ = \ 1.0700 \ text {CAD} 1 USD = 1.0650 × 1 + 3, 15% 1 + 3, 64% = 1, 0700 CAD

Forskjellen mellom terminrenten og spotrenten er kjent som byttepunkter. I eksemplet ovenfor utgjør byttepunktene 50. Hvis denne forskjellen (terminkurs minus spotrente) er positiv, er den kjent som en terminspremie; en negativ forskjell betegnes som en terminkurs.

Dekket renteparitet

Med dekket renteparitet, bør valutakurser inkludere forskjellen i rentene mellom to land; Ellers ville en arbitrage-mulighet eksistere. Det er med andre ord ingen rentefordel hvis en investor låner i en lavrentevaluta for å investere i en valuta som tilbyr en høyere rente. Vanligvis vil investoren ta følgende trinn:

1. Lån et beløp i en valuta med lavere rente.
2. Konverter det lånte beløpet til en valuta med høyere rente.
3. Invester inntektene i et rentebærende instrument i denne valutaen med høyere rente.
4. Sikrer samtidig valutarisiko ved å kjøpe en terminkontrakt for å konvertere investeringsinntektene til den første (lavere rente) valutaen.

Avkastningen i dette tilfellet vil være den samme som oppnådd ved å investere i rentebærende instrumenter i valutaen med lavere rente. Under dekket renteparitetsforhold negerer kostnadene for sikring av valutarisiko den høyere avkastningen som vil tilfalle ved å investere i en valuta som tilbyr en høyere rente.

Formelen for dekning av renteparitet er

(1 + id) = FS ∗ (1 + if) hvor: id = Renten i innenlandsk valuta eller basisvalutaif = Renten i utenlandsk valuta eller den noterte valutaen S = Gjeldende spotkurs \ begynn { justert} & \ venstre (1 + i_d \ høyre) = \ frac {F} {S} * \ venstre (1 + i_f \ høyre) \\ & \ textbf {hvor:} \\ & i_d = \ text {Renten i innenlandsk valuta eller basisvaluta} \\ & i_f = \ text {Renten i utenlandsk valuta eller den noterte valutaen} \\ & S = \ text {Den gjeldende spotkursen} \\ & F = \ text {Forward valutakurs} \ slutt {justert} (1 + id) = SF ∗ (1 + hvis) hvor: id = renten i den innenlandske valutaen eller basisvalutaif = renten i den utenlandske valuta eller den oppgitte valutaen = Den gjeldende spotkursen

Dekket rente-arbitrage

Tenk på følgende eksempel for å illustrere dekket renteparitet. Anta at renten for å låne midler for en ettårsperiode i land A er 3% per år, og at ett års innskuddsrente i land B er 5%. Anta videre at valutaene i de to landene handler på nivå i spotmarkedet (dvs. Valuta A = Valuta B).

En investor gjør følgende:

• Lån i valuta A til 3%
• Konverterer det lånte beløpet til valuta B til spotkurs
• Investerer disse inntektene i et innskudd denominert i valuta B og betaler 5% per år

Investoren kan bruke den ettårige valutakursen for å eliminere valutarisikoen implisitt i denne transaksjonen, som oppstår fordi investoren nå holder Valuta B, men må betale tilbake midlene som er lånt i valuta A. Under dekket renteparitet, -år fremover rente bør være omtrent lik 1, 0194 (dvs. valuta A = 1, 0194 valuta B), i henhold til formelen omtalt ovenfor.

Hva om ett års terminrente også er på paritet (dvs. Valuta A = Valuta B)? I dette tilfellet kan investoren i scenariet ovenfor høste risikofri fortjeneste på 2%. Slik fungerer det. Anta at investoren:

• Låner 100 000 av valuta A til 3% for en ettårsperiode.
• Konverterer umiddelbart det lånte utbyttet til valuta B til spotkurs.
• Plasserer hele beløpet i et års innskudd til 5%.
• Inngår samtidig en ettårs terminkontrakt for kjøp av 103 000 Valuta A.

Etter ett år mottar investoren 105 000 av valuta B, hvorav 103 000 brukes til å kjøpe valuta A under terminkontrakten og tilbakebetale det lånte beløpet, slik at investoren kan lade saldoen - 2 000 av valuta B. Denne transaksjonen er kjent som dekket rente arbitrage.

Markedskreftene sikrer at valutakursene i fremtiden er basert på rentedifferansen mellom to valutaer, ellers vil arbitrageere trå til for å dra nytte av muligheten for arbitrage fortjeneste. I eksemplet over vil derfor ettårs terminrenten nødvendigvis være nær 1.0194.

Avdekket renteparitet

Uncovered renteparitet (UIP) uttaler at forskjellen i rentene mellom to land tilsvarer den forventede endringen i valutakursene mellom disse to landene. Teoretisk sett, hvis rentedifferansen mellom to land er 3%, vil valutaen til nasjonen med høyere rente forventes å svekke seg 3% mot den andre valutaen.

I virkeligheten er det imidlertid en annen historie. Siden innføringen av flytende valutakurser på begynnelsen av 1970-tallet, har valutaer i land med høy rente en tendens til å verdsette, snarere enn å svekke, som UIP-ligningen sier. Dette velkjente conundrum, også kalt "forward premium puzzle", har vært gjenstand for flere akademiske forskningsartikler.

Anomalien kan delvis forklares med "bærehandelen", der spekulanter låner i lavrentevalutaer som den japanske yen, selger det lånte beløpet og investerer utbyttet i valutaer og instrumenter med høyere avkastning. Den japanske yen var et yndet mål for denne aktiviteten fram til midten av 2007, med anslagsvis en billion dollar på bandet i yen-bærehandelen innen det året.

Nådeløs salg av den lånte valutaen har effekten av å svekke den i valutamarkedene. Fra begynnelsen av 2005 til midten av 2007 svekket den japanske yen nesten 21% mot amerikanske dollar. Bank of Japans målrente i den perioden varierte fra 0 til 0, 50%; Hvis UIP-teorien hadde holdt, burde yenen ha styrket seg mot den amerikanske dollaren på grunnlag av Japans lavere rente alene.

Formelen for avdekket renteparitet er

F0 = S01 + ic1 + ibwhere: F0 = Forward rateS0 = Spot rateic = Rentesats i land c \ begin {alignet} & F_0 = S_0 \ frac {1 + i_c} {1 + i_b} \\ & \ textbf {hvor: } \\ & F_0 = \ text {Forward rate} \\ & S_0 = \ text {Spot rate} \\ & i_c = \ text {Rentesats i land} c \\ & i_b = \ text {Rentesats i land} b \ end { justert} F0 = S0 1 + ib 1 + ic hvor: F0 = Forward rateS0 = Spot rateic = Rentesats i land c

Paritetsforholdet mellom renter mellom USA og Canada

La oss se på det historiske forholdet mellom renter og valutakurser for USA og Canada, verdens største handelspartnere. Den kanadiske dollaren har vært usedvanlig ustabil siden år 2000. Etter å ha nådd et rekordlave på 61, 79 cent i januar 2002, rebound det nær 80% de følgende årene og nådde en moderne høyde på mer enn 1, 10 dollar i november 2007.

Når vi ser på langsiktige sykluser, svekket den kanadiske dollaren seg mot den amerikanske dollaren fra 1980 til 1985. Den styrket seg mot den amerikanske dollaren fra 1986 til 1991 og startet et langvarig lysbilde i 1992, og kulminerte med rekordlave nivåer i januar 2002. Fra den lave verdien styrket den seg jevnlig mot den amerikanske dollaren de neste fem og et halvt årene.

For enkelhets skyld bruker vi førsteklasses renter (kursene som er belastet av forretningsbanker til deres beste kunder) for å teste UIP-tilstanden mellom amerikansk dollar og kanadisk dollar fra 1988 til 2008.

Basert på prime rate holdt UIP noen punkter i denne perioden, men holdt ikke på andre, som vist i følgende eksempler:

• Den kanadiske primakursen var høyere enn den amerikanske primakursen fra september 1988 til mars 1993. I det meste av denne perioden styrket den kanadiske dollaren seg mot sin amerikanske motpart, noe som strider med UIP-forholdet.
• Den kanadiske primakursen var lavere enn den amerikanske primakursen for det meste fra midten av 1995 til begynnelsen av 2002. Som et resultat handlet den kanadiske dollaren til en terminspremie til amerikanske dollar i store deler av denne perioden. Imidlertid svekket den kanadiske dollaren 15% mot den amerikanske dollaren, noe som antyder at UIP ikke holdt i denne perioden.
• UIP-tilstanden holdt seg i det meste av perioden fra 2002, da den kanadiske dollaren startet sitt råvaredrevne rally, til slutten av 2007, da den nådde sitt høydepunkt. Den kanadiske primærrenten var generelt under den amerikanske hovedrenten i store deler av denne perioden, bortsett fra en 18 måneders periode fra oktober 2002 til mars 2004.

Sikringsbørsrisiko

Valutakurser kan være veldig nyttige som et verktøy for å sikre valutarisiko. Forbeholdet er at en terminkontrakt er svært fleksibel, fordi det er en bindende kontrakt som kjøper og selger er forpliktet til å utføre til avtalt pris.

Å forstå valutarisiko er en stadig mer verdig øvelse i en verden der de beste investeringsmulighetene kan ligge utenlands. Tenk på en amerikansk investor som hadde framsyn for å investere i det kanadiske aksjemarkedet i begynnelsen av 2002. Totalavkastning fra Canadas referanseindeks S & P / TSX aksjeindeks fra 2002 til august 2008 var 106%, eller om lag 11, 5% årlig. Sammenlign den ytelsen med S&P 500, som har gitt avkastning på bare 26% i løpet av den perioden, eller 3, 5% årlig.

Her er kickeren. Fordi valutabevegelser kan forsterke investeringsavkastningen, ville en amerikansk investor investert i S & P / TSX i begynnelsen av 2002 ha hatt en totalavkastning (i form av USD) på 208% innen august 2008, eller 18, 4% årlig. Den kanadiske dollarens styrking mot den amerikanske dollaren i løpet av den tidsrammen gjorde sunn avkastning til spektakulære.

I begynnelsen av 2002, med den kanadiske dollaren på vei mot et rekordlave mot amerikanske dollar, kan selvfølgelig noen amerikanske investorer ha følt behov for å sikre valutarisikoen sin. I så fall, hvis de hadde blitt fullstendig sikret i løpet av ovennevnte periode, ville de ha gitt avkall på ytterligere 102% gevinster som følge av den kanadiske dollarens styrking. Med fordel av etterpåklokskap, ville det forsiktige trekket i dette tilfellet vært å ikke sikre valutarisikoen.

Det er imidlertid en helt annen historie for kanadiske investorer som er investert i det amerikanske aksjemarkedet. I dette tilfellet ville 26% avkastning levert av S&P 500 fra 2002 til august 2008 ha blitt til 16% på grunn av den amerikanske dollarens svekkelse mot den kanadiske dollaren. Sikringsvekslingsrisiko (igjen, med fordel av etterpåklokskap) i dette tilfellet ville ha dempet i det minste en del av den dystre prestasjonen.

Bunnlinjen

Renteparitet er grunnleggende kunnskap for handelsmenn av utenlandsk valuta. For å forstå de to typer renteparitet fullt ut, må imidlertid den næringsdrivende først forstå det grunnleggende om valutakurser og sikringsstrategier.

Bevæpnet med denne kunnskapen, vil Forex-handelsmenn deretter kunne bruke rentedifferanser til sin fordel. Tilfellet med styrking og svekkelse av amerikanske dollar / kanadiske dollar illustrerer hvor lønnsomme disse bransjene kan gis de rette omstendighetene, strategien og kunnskapen.