Forstå dine kunders vilje og evne til å ta risiko

Når en utvikler en solid investeringsportefølje for en individuell kunde, må en finansiell rådgiver ta hensyn til sentrale faktorer som hjelper med å lage den mest passende investeringsstrategien. Til syvende og sist er den største bekymringen oppnåelse av klientens økonomiske mål, og sentrale hensyn er klientens vilje og evne til å ta risiko for å oppnå disse målene. Det er mange grunnleggende aspekter intimt vevd inn i disse bekymringene, som enhver finansiell rådgiver må undersøke før du bygger en sunn portefølje.

Vilje og evne til å ta risiko stemmer ikke alltid overens. For eksempel kan personen i eksemplet over med høye eiendeler og lave forpliktelser ha en høy evne til å ta på seg risiko, men kan også være konservativ av natur og uttrykke en lav vilje til å ta på seg risiko. I dette tilfellet er viljen og muligheten til å ta risiko forskjellig og vil påvirke den endelige porteføljens byggeprosess. En passende investering som er passende med tanke på en investors vilje og evne (personlige forhold) til å ta på seg et visst risikonivå. Det er viktig at begge disse kriteriene blir oppfylt. Hvis en investering skal være egnet, er det ikke nok å oppgi at en investor er risikovennlig. Han eller hun må også være i en økonomisk stilling for å ta visse sjanser. Det er også nødvendig å forstå arten av risikoen og de mulige konsekvensene.

Viktige takeaways

• Som en ansvarlig økonomisk rådgiver, bør du alltid legge kundene dine i passende investeringer som tilsvarer både deres vilje og evne til å ta på seg risiko.
• Risikotoleranse måler subjektive aspekter ved risikotoleranse, inkludert en klients personlighet, hvordan de reagerer på reelle eller potensielle tap, og hva deres mål og prioriteringer er.
• Kapasitet eller evne til å påta seg risiko måler objektive faktorer som tidshorisont, alder, inntektsbehov og familiesituasjon.
• Andre spørsmål knyttet til risiko stammer fra likviditets- og avgiftssituasjoner som rådgivere bør være klar over når de beregner den samlede risikoen for en portefølje.

Risikotoleranse

Risikotoleranse forveksles ofte med risikokapasitet, men realiteten er at selv om de to er like og relatert, er de to konseptene ganske forskjellige fra hverandre. Den kanskje enkleste måten å forstå de to på er å betrakte dem som motsatte sider av den samme mynten.

Når en finansiell rådgiver håndterer en klients risikotoleranse, bestemmer rådgiveren klientens mentale og emosjonelle evne til å håndtere risiko. I hovedsak er dette aspektet av risikostyring å forstå og respektere investeringsnivået eller den økonomiske risikoen som en klient er komfortabel med å ta, eller graden av usikkerhet som klienten tåler uten å miste søvn. Typisk vil risikonivået som en klient anser som akseptabelt, variere med hans eller hennes alder, økonomiske stabilitet og sikkerhet og investeringsmålene som klienten ønsker eller trenger å oppnå. Rådgivere bruker noen ganger spørreskjemaer eller undersøkelser for å få et bedre grep om hvor risikofylt en investeringstilnærming skal være.

Villighet til å påta seg risiko refererer til den enkeltes risikoaversjon. Hvis et individ uttrykker et sterkt ønske om ikke å se verdien av kontoen synke og er villig til å gi avkall på potensiell kapitalvurdering for å oppnå dette, vil denne personen ha en lav vilje til å ta på seg risiko, og er risikovillig. Motsatt, hvis et individ uttrykker et ønske om høyest mulig avkastning, og er villig til å tåle store svinger i verdien av kontoen for å oppnå det, vil denne personen ha en høy vilje til å ta på seg risiko og er en risikosøkende.

Risikokapasitet

Den andre siden av mynten er risikokapasitet, eller evnen til å ta på seg risiko. Dette er mer et objektivt spill med økonomiske tall. Økonomirådgiveren må gjennomgå en kundes portefølje, ta hensyn til økonomiske beregninger som indikerer nivået som kundens bunnlinje kan motstå risiko ved potensielle tap, og sammenligne dette med hvor potensielt fordelaktig risikoen er i forhold til mulige kapitalgevinster . Risikokapasitet er begrenset av flere aspekter og innebærer en kundes potensielle behov for likviditet, eller rask tilgang til kontanter, sammen med hvor raskt kunden trenger å oppfylle sine økonomiske mål.

Evnen til å ta risiko blir evaluert gjennom en gjennomgang av den enkeltes eiendeler og forpliktelser. En person med mange eiendeler og få forpliktelser har en høy evne til å ta på seg risiko. Motsatt har en person med få eiendeler og høye forpliktelser en lav evne til å ta på seg risiko. For eksempel har en person med en godt finansiert pensjonskonto, tilstrekkelig nødsparing og forsikringsdekning, og ekstra sparing og investeringer (uten pantelån eller personlige lån) sannsynligvis en høy evne til å ta på seg risiko.

Andre hensyn

Likviditetsrisiko

Likviditetsrisiko er ofte en viktig kilde til bekymring for kunder. Evnen til å raskt selge av eiendeler og avvikle dem til kontanter er ikke alltid en nødvendighet, men de fleste investorer synes det likevel er trøstende å vite at de har muligheten til å dekke plutselige eller uventede kostnader, for eksempel en medisinsk nødsituasjon. Risikoen ligger i hvilke typer investeringer kunden har. For eksempel kan en finansiell rådgiver gi råd til investeringer i private equity for kunder som er mindre opptatt av rask tilgang til kontanter, med avveining potensialet for betydelig høyere avkastning. På den annen side vil kunder som er bekymret for likviditet dra nytte av investeringer i børshandlede fond (ETF) og aksjer, som er investeringer som lett kan avvikles til virkelig verdi.

Skatteproblemer for investorer

En finansiell rådgiver må også bestemme hvordan man konstruerer en kundes investeringskonto riktig, basert på eventuelle skatteproblemer som klienten kan ha. Dette er i stor grad basert på klientens tidshorisont og investeringsmål.

Tenk for eksempel på at en klient bygger opp en investeringskonto for å spare på pensjon og ønsker å utsette skattebetalinger på klientens investeringer frem til klienten går av med pensjon. De fleste klienter foretrekker å utsette skatter frem til pensjonering fordi de generelt vil falle inn i et betydelig lavere skatteklasse da, på grunn av at det ble tjent langt mindre inntekter enn hva som var tilfelle i deres aktive arbeidsliv. For en klient i denne situasjonen er den beste handlingen som finansrådgiveren kan ta, å sette opp investeringer gjennom et kjøretøy, for eksempel en Roth IRA-konto, som vanligvis tillater uttak som er skatte- og strafferett etter at klienten har oppnådd alder 59 1/2. For kunder som forventer å foreta hyppige uttak av investeringskapital før pensjonering, er det imidlertid ingen fordeler med å foreta investeringer gjennom en skattutsatt type investeringskonto.